Som med alt annet har også vitaminer en historie om hvordan de ble oppdaget og navngitt. Dette er sannsynligvis en historie du ikke har hørt før, derfor blir det sikkert en del brikker som havner på plass – for eksempel om hvorfor det finnes vitamin A, B, C, D og E, før det gjøres et stort hopp til vitamin K. Svaret finner du helt i bunnen av saken.
Vitaminene ble oppdaget i arbeidet med å motvirke mangelsykdommer. Den polske biokjemikeren Casimir Funk ble opphavsmannen til læren om vitaminer. Han kalte det i 1912 for «vital amines», som var et samlebegrep på de mange små stoffene som kan ha en forebyggende, og dermed også livgivende effekt på helsen vår.
Et riskorn ble nøkkelen
Vitaminenes historie strekker seg likevel enda lenger tilbake. Allerede i 1747 hevdet den britiske legen James Lind at sitrusfrukter, som vi i dag vet at inneholder C-vitamin, kunne ha en positiv effekt på skjørbuk som var vanlig blant sjømenn med ensidig kosthold.
I 1887 oppdaget den japanske legen Kanehiro Takaki at sykdommen beriberi, som også var vanlig blant sjøfolk, kunne forhindres ved å spise upolert ris. Den nederlandske legen Christiaan Eijkman bygget videre på denne oppdagelsen da han gjennom eksperimenter med fugler kunne fastslå at det var et ekstrakt fra skallet til den upolerte risen som kurerte beriberi.
Casimir Funk forsket videre på ekstraktet og oppdaget et amin som var nøkkelen til å kurere vitaminmangelsykdommen beriberi som skyldes for liten tilførsel av tiamin. Dette var øyeblikket Funk isolerte det første vitaminet kalt B1.
Historien bak ordet «vitamin»
- Ordet «vitamin» har sin opprinnelse i begrepet «vital amines», som i 1912 for første gang med tatt i bruk av vitaminenes opphavsfar, Casimir Funk. Senere kom variasjonene «vita-amine» og «vitamine».
- Det bygger på det latinske ordet «vita», som betyr livet.
- Vitamin B1 var det første aminet, altså en funksjonell gruppe organiske forbindelser, som viste seg å være livgivende. Det var dette som var opphavet til den andre delen av «vital amines».
- Senere ble det påvist at ikke alle vitaminer var aminer. Derfor ble ordet endret fra det originale «vitamine» til det kortere «vitamin» som vi bruker i dag.
Vitamin C ble endelig oppdaget
Det er kanskje noe ironisk at vitamin C, som er det første vitaminet i historien vi kjenner til, fikk den tredje bokstaven i alfabetet.
Det skulle nemlig gå flere hundre år fra de så en sammenheng mellom sitrusfrukt og redusert risiko for skjørbuk, til noen klarte å sette den på vitaminkartet. For selv om man mange år tidligere visste at sitroner forebygget skjørbuk, visste de ikke hvilket stoff i sitronen som var så viktig eller hvordan alt hang sammen.
Det var først i 1937 at ungarske Albert Szent-Györgyi ble tildelt nobelprisen i fysiologi eller medisin blant annet for å ha påvist og isolert C-vitaminet askobinsyre. Også i Norge var skjørbuk et problem for sjømenn både på arktiske og antarktiske ekspedisjoner. Antall tilfeller var størst sent på vinteren da tilgangen på frukt og grønnsaker var liten, men den økende bruken av den C-vitaminrike poteten i kostholdet mot slutten av 1700-tallet endret dette seg.
Oppdageren av vitamin A og enda flere B-vitaminer
For å sette vitamin A og B på kartet må vi igjen tilbake i tid.
Vitaminet som fikk betegnelsen A ble oppdaget i 1913 av den amerikanske biokjemikeren Elmer Verner McCollum og Marguerite Davis. Førstnevnte gikk under kallenavnet «vitamindoktoren», og var kjent for sitt arbeid med hvordan kosthold påvirker helsen. Han var også den som startet den første rottefarmen i USA der dyrene ble brukt til ernæringsforskning.
McCollum var også blant forskerne som oppdaget noen av B-vitaminene samt vitamin D. På et tidspunkt trodde forskere faktisk at enda flere stoffer var B-vitaminer, og det er årsaken til at B-vitaminene i dag har tallene B1, B2, B3, B5, B6, B7, B9 og B12.
B4, B8, B10 og B11 har vist seg å ikke være vitaminer.
Visste du at de fleste vitaminene ble identifisert i perioden 1920 til 1940?
100 år med viten om D-vitamin
McCollum, som oppdaget vitamin A og en rekke B-vitaminer, fortsatte å forske på vitaminer. På begynnelsen av 1920-tallet viste forskningen til McCollum at rotter kunne utvikle rakitt, som skyldes langvarig mangel på vitamin D, når de kun ble fôret med en vanlig korndiett.
Testene som ble utført på rottene viste at tran kunne forhindre sykdommen som også kalles engelsk syke, og stoffet i tranen som bidrog til dette ble tildelt den neste ledige bokstaven i alfabetet, vitamin D. Da man også oppdaget at solen kunne beskytte mot rakitt, testet man ut teorien ved å oppholde rottene i solskinn, med suksess.
Et ufullstendig vitaminalfabet
Oppdagelsen av vitamin E kom som et resultat av studier på reproduksjonssyklusen til rotter. Dette skjedde tidlig på 1920-tallet da den amerikanske professoren i anatomi, Herbert McLean Evans, sammen med forsker Katharina Scott Bishop oppdaget en faktor, som først ble kalt «factor x», som var avgjørende for reproduksjonen.
Navnet vitamin E kom forøvrig etter at man hadde fastsatt navnet på solskinnsvitaminet D.
Derfor hopper vi fra vitamin E til vitamin K
Hvis du er blant dem som har lagt merke til at vitaminene hopper over bokstavene f, g, h, i og j, finner du svaret her. Grunnen er nemlig at mye av det man trodde var vitaminer på et tidligere tidspunkt, senere ble reklassifisert eller viste seg å tilhøre den store ansamlingen av B-vitaminer.
Da vitamin K ble oppdaget hadde man altså allerede utpekt vitaminnavn som passet til de fleste av bokstavene fra f til j. De tyske forskerne som isolerte og beskrev vitamin K hadde påvist at det kunne ha en effekt på koaguleringen av blodet, og valgte derfor «K» for koagulasjon som benevnelse på dette vitaminet.
Senere ble mange av de andre vitaminene tilbakevist, mens vitamin K ble sittende litt alene midtveis nede i alfabetet.
