Med Nycoplus Energy i kofferten og natto i sikte

Diverse | 16. oktober 2014

Etter to uker i sushien hjemland Japan, er inntrykkene og minnene mange. En klinisk ernæringsfysiolog dyrker sin interesse på fulltid, til sorg og glede for medmenneskene rundt.  Selv på ferie greier jeg aldri å holde meg unne matbutikker, markeder og apotek, og det meste må testes i hvert fall en gang. Natto og sake var ingen unntak…

På treningstur i Tokyo og Kyoto, fikk jeg nylig muligheten til å oppleve så mye på to uker at jeg føler at jeg har vært borte i flere måneder. Med morgentrening kl 6.30 og en oppfordring om å ha med noe spiselig til å dele på etter treningene på ettermiddagen, kom Nycoplus Energy energibarer godt med.

I tillegg til mye bra Aikido-trening, var det som alltid med meg, mye fokus på mat og ernæring. Allerede den første morgenen besøkte jeg et av verdens største fiskemarkeder. Der var det både døde og levende, kjente og ukjente skapninger fra havet som gir omega-3 og andre viktige næringsstoffer til Japans befolkning.

Jeg hadde gledet meg veldig til endelig å smake på natto, gjærende soyabønner, som er en av de få naturlige kildene til vitamin K2. Det tok imidlertid noen dager før jeg forsto at den lille plastkoppen på frokostbufeeten inneholdt den illeluktende guffen. Sammen med sausen og sennepen som følger med, må bønnene røres kraftig til de blir en seig masse.

Natto - Åses blogginnlegg

Etter hvert lærte jeg meg at det var ikke bare alene eller sammen med ris man kan spise natto, men også i maki (sushi-ruller med tangblader og ris) og sammen med nudler. Jeg prøvde virkelig å venne meg til natto-smaken, og tok også med noen bokser hjem, men foreløpig holder jeg meg til tilskudd med Nycoplus Vitamin K2…

Som med alt annen i Japan, er det en orden på fruktmarkeder og grønnsaksdisker i butikkene jeg aldri har sett maken til. De pene haugene med lotusrøtter, individuelt pakkede bananer og diverse ukjente sopp er som kunst.

Smaksprøver gjorde at jeg endte med en god porsjon deilige kastanjer, som jeg delte med reisefølget mitt helt til jeg lærte at i Japan spiser man ikke på gaten i all offentlighet. Kanskje er dette en av grunnene til at det er så rent og pent overalt og at det ikke lukter mat på offentlig transportmidler.

Typisk japansk måltid

Når det gjelder den tradisjonelle risvinen sake, håper jeg ikke jeg tråkker noen på tærne når jeg sier at de store tønnene den kommer i ser finere ut enn saken smaker.

Apotekbesøkene i Japan endte uten fangst. Alt var på japansk, de ansatte snakket like dårlig engelsk som jeg snakker japansk, og selv tilskuddene med vitaminer og mineraler klarte jeg knapt å skille fra ansiktsmasker laget med slangegift, brennmaneter, vepsegift og snegler.

Så hvis jeg blir utplassert i Japan en gang, satser jeg på å veilede sumobryterne fremfor opplæring av apotekansatte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *